Hva er egentlig Hydros intensjon med vindkraft?

Konserndirektør i Hydro, Hilde Aasheim, har nylig markert seg sterkt i riksdekkende og lokal presse med en direkte oppfordring til innbyggere og folkevalgte i alle norske kommuner. Nå må vi redde landets kraftkrevende industri gjennom aksept for utbygging av vindkraft i enhver kommune! Mener hun virkelig at Dovrefjell, Nordkapplatået og Holmenkollåsen skal kles med vindturbiner, - eller er det bare en måte å få de folkevalgte i kommunene Høyanger, Sunnfjord og Årdal til å føle hele landets press, for dermed å gi etter for Hydros ønske om å etablere vindkraftverk i Snøheia og Årdalsfjellet? Er det slik vi ønsker det i vårt demokratiske land, at en leder i et internasjonalt konsern skal tvinge en lokalpolitiker til å ta det “korrekte” valget, til tross for at et flertall av innbyggerne er i mot?

Navnet Hydro er ikke bare et ord, det er et begrep som hele Norge har hatt et forhold til. Et selskap som bygde ut vannkraft og etablerte lokale industriaktiviteter, og derigjennom levedyktige og gode samfunn. Fikk man jobb i selskapet, så var man sikret et godt liv. Hydro bidro til å bygge landet! - Men det var den gang …

Nå ønsker selskapet å rasere landet. “Grønn”, fornybar energi må til for at kundene skal prioritere Hydro som leverandør. Fjellområder skal sprenges i stykker, naturverdier og rekreasjonsområder ødelegges, mikroplast skal spres i naturen, rødlistede rovfuglarter skal drepes, og sårbar villrein fortrenges. Hvorfor? Hydro påberoper seg at dette er nødvendig for å sikre selskapets kraftportefølje og dermed arbeidsplasser, samt å bidra til reduserte klimagassutslipp. Men i realiteten er det overordnede motivet å sikre høyest mulig avkastning til selskapets aksjonærer. De rikeste skal bli rikere, - koste hva det koste vil!

Fra selskapet for nærmere 120 år siden bygde ut vannkraft og benyttet den til produksjon av kunstgjødsel, har det vært involvert i en rekke andre aktiviteter som olje/gass, petrokjemi, lakseoppdrett, farmasi, magnesium, aluminium og elkraft. Virksomheter har blitt kjøpt, solgt, sammenslått og nedlagt, alt etter lønnsomhet. I dag er selskapet et internasjonalt konsern med en rekke aktiviteter tilknyttet aluminium, samt kraftproduksjon. Hydro har fem aluminiumsverk og flere vannkraftverk i Norge. Men hva i fremtiden, - er det en selvfølge at selskapet fortsatt skal operere disse fem aluminiumsverkene, sett i lys av selskapets historie med å legge ned ulønnsomme virksomheter, og at flere av elektrolyse-seriene består av foreldet teknologi med lav produktivitet? Fortrinnet har vært tilgang til billig vannkraft, høy kompetanse og lojalitet, samt nedskrevne anlegg. Men den radikale økningen av kraftprisen de senere år som følge av eksportkabler, energikrise i Europa, og en stadig økt andel vindkraft i Europa og Norge, er i ferd med å fjerne dette fortrinnet. Det er dessverre ingen selvfølge at Hydro skal operere alle dagens norske aluminiumsverk i fremtiden.

Er en massiv utbygging av vindkraft løsningen for å sikre konkurransedyktige kraftpriser, og dermed sikre arbeidsplasser, slik Hydro argumenterer? Svaret er nei. Så lenge det ikke bygges ut vesentlig mer magasinerbar vannkraft enn vindkraft i Norge og Europa, og vi er tilknyttet det europeiske kraftmarkedet via eksportkablene, vil dette resultere i stadig høyere kraftpriser. Vindkraft er prisdrivende. I løpet av de siste 10 årene har Norges kraftproduksjon økt med 9%, primært grunnet ny vindkraft, mens forbruket har økt med 6%. Kraftoverskuddet har altså økt, men likevel har kraftprisen steget betydelig.

Selve kostnadene for bygging av vindkraftverk har også økt vesentlig. En utbygging i de to fjellområdene som Hydro nå vurderer, beliggende 1400 moh, vil gi en kWh-pris 50-100% høyere enn hva Hydro oppgir som sin tålegrense for kraftpris til aluminiumsproduksjon.

Vindkraft er ikke redningen, men vil tvert imot - sammen med eksportkablene og en forfeilet energipolitikk - medføre at kraftkrevende industri i Norge mister sitt viktigste fortrinn!

Så hvorfor vil Hydro da bygge ut vindkraft? Eventuell vindkraft fra Snøheia og Årdalsfjellet kan i prinsippet dekke en fjerdedel av de 5,5 TWh som Hydro poengterer bortfaller når kontraktene utløper i 2030, men da må samtidig selskapet inngå langsiktige kontrakter på balansekraft, en kraft som blir stadig mer kostbar. Eller er svaret så enkelt at Hydro ser seg mer tjent med å eksportere vindkraften direkte?

Hydros norske aluminiumsverk forbruker i underkant av 17 TWh per år. Selskapets kraftportefølje er drøye 19 TWh, dvs at ca 2,5 TWh selges. I inneværende år er deler av produksjonen ved flere av verkene midlertidig stengt ned, og ytterligere kraft solgt.

Verket i Årdal forbruker 3,2 TWh, og forsynes fra Hydros heleide kraftverk i Luster og Årdal. Konsesjonsvilkårene for disse kraftanleggene krever at kraften skal benyttes til industriproduksjon i Årdal. Ved pågående prosess med fornyelse av konsesjonen for kraftverkene i Luster ønsker Hydro å oppheve at de 1,6 TWh skal låses til Årdal. Hvorfor? For samtidig argumenterer jo Aasheim og hennes stab med at lokal vindkraft vil sikre arbeidsplasser i Årdal.

På et folkemøte i Høyanger i januar i år understreket Hydro at vindkraftutbygging i Snøheia ikke var en betingelse for videre drift av aluminiumsverket der. Men nå poengteres det at en utbygging vil sikre verket. Hvorfor denne vinglingen?

Leser vi Hydro's debattinnlegg i Sogn Avis den 4. august nøye, så fremkommer det at vindkraft fra Snøheia og Årdalsfjellet primært skal supplere kraftdekningen til de kystnære verkene, ikke Høyanger og Årdal!

Videre argumenterer Hydro for at fremtidige “utslippsfrie” teknologier vil kreve mer kraft, og at kundene og klimaet krever dette. Tidspunktet for når disse usikre teknologiene er verifisert, og om implementeringen av disse via enorme investeringer vil skje, sier de ikke noe om. At selskapet i fremtiden skal investere titalls milliarder ved hver av de fem lokalitetene synes urealistisk.

Og i sin iver etter å markedsføre sitt grønne, norske aluminium, glemmer Aasheim å nevne at selskapet eier halvparten av det store, moderne aluminiumsverket i Qatar, der CO2-utslippet fra elektrolyse-seriene er fem ganger høyere enn i Norge grunnet naturgass som energikilde. Det er tilsvarende lite fokus på CO2-utslippene og miljøproblemene tilknyttet produksjonen av råstoffet alumina i Brasil. Hun glemmer også at vindkraft bryter med samtlige tre bærekraftdimensjoner, med selskapets egen miljøambisjon, og med avtalen fra COP15-konferansen i Montreal, der avtalepartene - inklusive Norge - forpliktet seg til å unngå nedbygging av urørt natur og å opprettholde artsmangfoldet.

Skal selskapet fortsatt være en produsent av primæraluminium i Norge, og i så tilfelle, - hvor mange norske aluminiumsverk skal driftes i fremtiden? Eller skal Hydros aktivitet i Norge gå i retning av å være et rent energiselskap, kanskje supplert med ett eller to store aluminiumsverk? Siden Hydro har valgt å ikke være åpen om sin langsiktige strategi, kan vi bare spekulere.

Forhåpentligvis ser konsernet verdien av videre drift av samtlige norske verk. Da må ledelsen henvende seg til rikspolitikerne for å prioritere at kraften - som landet pr i dag har et stort overskudd av - går til norsk industri som genererer varige arbeidsplasser, og ikke til eksport, Melkøya/offshore -elektrifiseringer som ikke gir global CO2-reduksjon, datasentre og kryptomining, samt industrielle aktiviteter som i realiteten er eksport av kraft (hydrogen, ammoniakk og batteriproduksjon).

Parallelt med at norsk kraftkrevende industri må sikres dagens vannkraft, så må selskapene selv ta ansvar for å dekke et eventuelt økt fremtidig forbruk ved å ta en ledende rolle med deltagelse i utbygging av kjernekraft, som på sikt vil ha en prisreduserende effekt, i motsetning til vindkraft.

Å sikte på lokalpolitikerne i landets kommuner for å fremtvinge ytterligere vindkraftutbygging vil føre til total skivebom, - det er mot den statlige, feilaktige energipolitikken skytset må rettes!

Når Hilde Aasheim ber hver nordmann ved kommende valg stemme på partier og representanter som støtter vindkraftutbygging, og eksponerer de folkevalgte i Høyanger og Årdal overfor hele landet, så bidrar dette til å undergrave lokaldemokratiet. Og når konsernlederen under Arendalsuka diskuterer med rikspolitikerne hvordan det kan oppnås et bredt politisk forlik i Stortinget om mer utbygging av vindkraft på land, så er dette meget betenkelig!

De tette og nære relasjonene mellom rikspolitikere og næringslivsledere er problematiske, og de gjentatte truslene fra Hydro om tap av arbeidsplasser dersom lokalsamfunnene ikke føyer seg er kritikkverdige. Og når Aasheim forteller deg hva du skal stemme ved kommende kommunevalg, - ja, da er det en reell trussel mot demokratiet!

Skrive av Albert Berveling for For folk og fjell.

Publisert i Sogn Avis 29. august 2023.